Denne gir ikke bort mye ved første møte. Rett etter åpning er den stram, lukket og nesten litt utilnærmelig – fire timer i dekanter var ikke bare nyttig, men nødvendig.
Så skjer det noe. På nesen eksploderer bringebærene ut av glasset, så intenst at de nesten overdøver resten. Men gir man vinen tid og leter litt dypere, dukker de klassiske Nebbiolo-tonene opp: tørkede roser, urter og den karakteristiske Earl Grey-aktige teen.
I cavum oris er alt i balanse. Frisk, saftig syre møter den typiske Nebbiolo-tanninen som for min del er tørr, finkornet og nesten pulveraktig i teksturen. Under dette ligger lag av urter, roser og krydder som gir vinen både dybde og presisjon.
En vin som krever tålmodighet, men som belønner den. Og noe sier meg at 2020-utgaven fortsatt har langt mer å vise.