Det er med stor entusiasme (og et hint av selvironi) at jeg nå dykker ned i min siste opplevelse med Solbærsvinen Cassandra, en vin som virkelig har fått meg til å stille spørsmål ved både min smak og mitt omdømme.
Etter en nylig samtale med en særdeles innsiktsfull og underholdende person, som jeg møtte på et sted som ikke skal nevnes her, følte jeg meg tvunget til å gi denne vinen en ny sjanse.
Cassandra kommer glidende ut av flasken som en mørk, purpurrød eliksir, kanskje mer passende i en middelaldersk heksegryte enn i et vinglass.
Som denne personen ganske riktig påpekte, er denne vinen nok i bunn og grunn for søt for min smak, og jeg må innrømme at jeg fikk et tydelig "ick" for å ha sagt at jeg likte den.
Vi rakk å dykke ned i noen dype samtaleemner, før vi ble brutalt avbrutt av en litt for ivrig Game of Thrones-entusiast og en blære som var på bristepunktet. Jeg må også beklage at jeg ikke klarte å følge opp samtalen på neste utested som lovet, noe jeg virkelig hadde sett frem til.
Alt i alt, en morsom kveld og en vinopplevelse som kanskje har fått meg til å tenke litt mer kritisk på hva jeg heller i glasset.
Inntil videre, à votre santé! 🥂